I 1972 trengte selskapet større plass for å kunne levere de tallrike ordrene. Med den nyopprettede fabrikken 2 kunne Wanzl nå arbeide seg gjennom de fulle ordrebøkene pålitelig og med den velkjente kvaliteten. Men så, ut av det blå forlangte banken at lånet på bygningen skulle tilbakebetales. De ville at Rudolf Wanzl skulle selge fabrikken og betale tilbake lånet innen seks uker. Med ryggen mot veggen bestemte Wanzl seg for å gå til den lokale sparebanken Günzburg, og fikk umiddelbart beskjed om at de ville hjelpe.

Kort tid før lånet ble innvilget, dukket bankdirektøren og hans representant opp hjemme hos Wanzl. Det var lunsj, moren til Rudolf hadde akkurat laget mat, og hele familien satt rundt kjøkkenbordet. De to mennene ble invitert til bords og fikk servert brødsuppe og deretter potetmos med sprø fleskesvor, løk og hvitløk. Samme dag ble lånet innvilget og bedriften kunne puste lettet ut. En stund senere forklarte bankdirektøren hvorfor innvilgelsesprosessen gikk så raskt og enkelt: «Når en familie holder sammen og spiser en enkel lunsj uten å flotte seg, lover det godt for at ting vil gå bra.» Hvem som egentlig sto bak det plutselige kravet om tilbakebetaling vites ikke den dag i dag. Med lånet klarte Wanzl å fortsette vekstkursen og de første ekspansjonene til nye markeder. Og potetmos blir fremdeles servert i Wanzl-hjemmet!