Gjennom flere tiår har Rudolf Wanzl definitivt vist seg som en fremsynt bedriftsleder. Mottoet hans var: «Vi pløyer alt vi tjener inn i den videre driften» I henhold til dette prinsippet ble tre måneder før murens fall, i juli 1989, det første spadestikket for fabrikk 4 tatt, og dette var et enormt prosjekt. Lykken sto den kjekke Rudolf Wanzl bi: I oktober 1990 åpnet fabrikken samtidig med den tyske gjenforeningen med ny forsendelse og utvidede produksjonsarealer. Men det var ikke mye tid til feiringen, for behovet for handlevogner og butikkelementer i de nye delstatene var enormt. Supermarkeder dukket opp som paddehatter, til å begynne med i ganske provisorisk form: På grønne enger ble teltkonstruksjoner til butikker, kasser ble bygget opp med paller og alle de nye butikkene ble utstyrt med store mengder handlevogner.

Endelig fikk øst-tyskerne tilbud om det som lenge hadde blitt tatt for gitt i vest. For å kunne levere i tide het det hos Wanzl: "Alle mann til samlebåndet!" Søndager ble arbeidsdager, og medarbeidere i administrasjonen ble flittige hjelpere i produksjonen. Og noen salgsrepresentanter måtte "sone" for sine vellykkede salg ved å ta en tørn ved samlebåndet på søndagen. Her sto de side om side med ingen ringere enn Wanzl-familien selv. Alle gjorde sitt! Heldigvis ga de nye hallene rikelig med plass og tilstrekkelige ressurser til å levere det store antallet oppdrag, til riktig tid og i den velkjente Wanzl-kvaliteten. Den langsiktige visjonen til grunnleggeren, tilfeldighetene og den ansattes langsiktige solidaritet var garantist for at markedsandelene til Wanzl fortsatt vokste kontinuerlig i løpet av årene etter den tyske gjenforeningen. Antall medarbeidere og omsetning økte raskt, og Wanzl etablerte seg som en av regionens største arbeidsgivere.