Da Rudolf Wanzl senior tok skrittet inn i selvstendigheten 5. mai 1947, var firmabetegnelsen i handelsregisteret «Verksted for vektbygging og reparasjonstjenester». Det var en smart beslutning den gangen, siden direkte kontakt med kundene – som hovedsakelig besto av slakterbutikker – sikret at det var mat på bordet gjennom betaling i naturalia, som var vanlig på den tiden. Etter hvert som store produsenter av vekter gjorde det stadig vanskeligere for det lille bedriften å lykkes, gjorde et lykketreff at familien var i stand til å bevege seg sømløst inn på et nytt forretningsområde som enda var temmelig upløyd mark. Det nasjonale kasseapparatselskapet NCR i Augsburg ønsket en leverandør som kunne lage handlekurver i metall til et modellsupermarked.

NCR-direktør Wegner hadde fikk sterk sympati med Rudolf Wanzl junior, og hadde også ansatt Wanzl i selskapet i en kort periode. Men Rudolf Wanzl følte at han ikke var født til å være ansatt. Han fant imidlertid en mentor i direktør Wegner, som i tillegg til denne innledende ordren formidlet mange nye, viktige forretningskontakter og vekket interessen for selvbetjeningsbutikker i ham. På en reise til USA, som også var gjort mulig av Wegner, ble Rudolf for alvor bitt av supermarked- og butikkbasillen. Tilbake i Leipheim la han fra nå av stor vekt på konseptutvikling og produksjon av funksjonelle handlekurver og handlevogner av høy kvalitet. Rudolf hadde således våget å flytte seg bort fra vektene for å bygge vogner. Dette resulterte til slutt i en global aktør ...